lars otterbeck
Under det norsk/portugisiske SGL-seminaret: Kultur og Ledelse / Sintra 2023, var ingeniøren og”hobbyhistorikeren” Lars Otterbech / Oslo, invitert til å forelese om:
«Norske fotavtrykk i Portugals historie fra 12-tallet og frem til i dag».
Her følger hans interessante dobbeltforelesning.
GEOGRAFIEN
Bilde 1) Portugal er, som vi alle kjenner til, en del av Den Iberiske Halvøya eller Pyrenéhalvøya som den også kalles, sammen med Spania, Andorra og Gibraltar. Navnet Iberia kommer fra oldtidens greske navn «Iberia», brukt av greske geografer under Romerriket som en referanse til Den Iberiske Halvøy. Oldtidens grekere oppdaget Iberia ved sjøreiser vestover og navnet/begrepet ble kjent og brukt en gang på 500-tallet f.Kr. Pyreneene er som kjent fjellkjeden som skiller halvøya fra Frankrike og resten av Europa. Men de geografiske forskjellene på halvøya har også satt sitt preg på utviklingen av folk, kultur og kommunikasjon. 40% av halvøyas arealet er ett platå som ligger fra noen få hundre meter over havet og oppover til ca. 1000m. Halvøya deles av en serie øst-vest gående fjellkjeder, fra sør til nord nær grensen mellom dagens Portugal og Spania. Dette har sikkert satt sitt preg på den lokale utviklingen i henholdsvis øst og vest, som etter hvert blir godt synlig i den senere historien om Spania og Portugal.
MENNESKENE
Eksemplarer av Homo Neanderthaensis - har blitt funnet, (Bilde 3) og blitt datert til ca. 30 000 år f.Kr., noe som gjorde at arkeologer har måttet utvide/forlenge det antatte tidsrommet for Neanderthalernes eksistens i Europeisk sammenheng.
Hvis vi så flytter oss frem til ca. 20 000 år siden – da istiden var på sitt kaldeste – måtte de aller fleste europeiske jegere og sankere flytte sydover for å overleve (Bilde 4). Analyser av genomer fra rester etter 356 personer av disse menneskene, avslører at det på den tiden var det to genetisk uavhengige grupper som dominerte i Europa.
Da istiden var på sitt verste, trakk den ene gruppen ned mot Italia, men mye tyder på at de ikke overlevde istiden.
Den andre gruppen derimot, trakk seg tilbake til den Iberiske Halvøya, der det var relativt varmt, og overlevde.
En grotte i Altamira helt nord i Spania ved kysten til Biscayabukten, fant arkeologer fantastiske hulemalerier av byttedyr (Bilde 5), samt prikker og streker som viste seg å være en månekalender som avslørte når de ulike dyrene hadde «parrings-sesong».
URHISTORIE
Portugal kan sporer sin nasjonale opprinnelse tilbake til 1128 e.Kr., hvor den burgundiske fyrsten Afondo Henriques utropte seg selv som «fyrste av Portugal» etter å ha ned-kjempet rivaler i ett slag. 3 år senere, i 1139 utropte han seg som kongen av Portugal med navnet Afonso I. Portugal ble anerkjent av Paven i 1179. Portugal er derfor en av Europas eldste statsdannelser. Men, la oss ta en liten kikk på historien som førte frem til denne etableringen. Både Portugal og Spania er i dag resultatet av de rammebetingelser som Iberia som halvøy har satt i historisk sammenheng. Halvøya har også satt sine spor i Europeisk sammenheng. Arkeologiske funn antyder at Iberia var et av områdene i Europa som ble tidligst bebodd av mennesker. Ved Atapuerca som ligger et stykke syd for Bilbao i Spania, har man funnet spor av bosettinger som kan dateres til å være ca. 1 million år gamle. Man har funnet flere forskjellige sorter mennesker i området, blant annet Homo Heidelbergensis og Homo Erectus.
Man kan i dag finne genetiske spor etter denne gruppen i deler av dagens befolkning i Europa. Så da istiden tok slutt, flyttet de tydeligvis nordover igjen.
Hvis vi så går frem til tidlig bronsealder, rundt 2800 f.Kr., er det andre store overraskelser på gang. Hvem trodde at datidens mennesker hadde kommunikasjon med hverandre på kryss og tvers av hele Europa? (Bilde 6) Ett eksempel på dette er Klokkeberg kulturen i dagens Midt-Tyskland, sør for Elbens løp. Denne kulturen ble også kalt for Nebra riket. Mye tyder på at datidens handelsruter mellom Nord- og Sør-Europa gikk igjennom Nebra. Arkeologiske funn og utgravinger har avslørt at de fikk importert kobber fra Mittelberg (600 km. unna), tinn og gull fra Wessex i England (1100 km. unna). I tillegg er det mye som tyder på at ikke bare fikk varer fra men også hadde en form for allianse med El Argar – kulturen sydøst på den Iberiske Halvøya. Dessuten fikk de astronomiske kunnskaper fra Babylon i dagens Irak (4400 km. unna).
KELTISK EKSPANSJON OG KULTURELLE SKILLELINJER
Fra og med det første årtusen f.Kr. begynte indoeuropeiske folkeslag å trenge inn i Iberia.
På 800 tallet f.Kr. startet den keltiske ekspansjonen (Bilde 8) som bredde seg over mesteparten av Europa. På 600 tallet f.Kr. vandret keltiske stammer også inn i Iberia og begynte å fortrenge baskere og iberere som bodde der fra før. Samtidig begynte den gresk og fønikisk kolonisering av den Iberiske middelhavskysten. Denne koloniseringen resulterte i byer som Tartessos som ligger vest for Gibraltar mot grensen til dagens Portugal og delte Iberia i 2 distinkte kulturelle deler:
=> Den gresk-fønikiske middelhavskysten og => Den keltiske atlanterhavskysten
Ved slutten av 600 tallet f.Kr. hadde Kartago blitt en av de ledende kommersielle sentrene i den vestlige delen av Middelhavet (Bilde 9). Kartago etablerte egne kolonier, befolket eldre fønikiske kolonier og ekspanderte sine egne territorier ved erobring.
Den gresk-fønikiske koloniseringen fikk derfor etter hvert konkurranse av Kartagos kolonisering, men etter Kartagos nederlag i den andre Puniskkrigen, tok romerne over styringen av den Iberiske Halvøya i 201 f.Kr.
Romerne
OVERTAR
Iberia ble delt inn i de 2 provinsene Hispano Citerior på østkysten og Hispano Ulterior i sørvest. Den romerske epoken ble en oppgangstid for Den Iberiske Halvøya. Nye byer ble etablert og eksisterende byer vokste i takt med økende handel.
Romerske kriger
Men det var ikke bare fred og ro, romerne satte også iberiske stammer opp mot hverandre og utplyndret dem for å beholde kontrollen og nedkjempe organisert opprør. Opprørsleder Viriatus kjempet eksempelvis forgjeves i 10 år mot romerne før han ble drept. I 133 f.Kr. beleires opprørsbyen Numentia som ligger nordøst for Toledo av romerne, men opprørerne nekter å overgi seg og begår massemord og byen brennes ned. Gikk det romerske herredømme så inn i en fredelig periode? – nei slett ikke. En vinter rundt år 120 f.Kr. begynte Kimbrerne (Bilde 10), som bodde nord på den Danske øya Jylland, å bli lei av hungersnød og død. Derfor utvandret rundt 30 000 kimbrere fra Jylland og sørover mot det romerske rike. Kimbrerne herjet og plyndret seg vei gjennom store deler av Europa, uten at romerne klart å stoppe dem. Den Iberiske Halvøya ble angrepet av Teutonere og Kimbrere rundt 103 f.Kr., men her lider de sitt første store nederlag og blir drevet tilbake over Pyrinéene. Kimbrerne blir så endelig slått av romerne i slaget ved Vercellae i nord-Italia etter 12 års herjinger. (Bilde 11) På 70-tallet f.Kr. samlet den romerske feltherren Sertorius ibererne i et storstilt opprør og erklærte krig mot selveste Roma. I 8 år vinner han og ibererne seier etter seier over den romerske hæren, helt til Sertorius blir myrdet og opprøret kollapser. På 20-tallet f.Kr. sendte keiser Augustus 50 000 romerske soldater til de nordvestlige deler av Iberia. I 8 år kjemper romerne mot de siste frie stammene, til de overgir seg i år 19 f.Kr. etter bitre kamper. De romersk kontrollerte delen av den Iberiske Halvøya hadde god kommunikasjon med både resten av Europa og med samfunn i Nord Afrika gjennom århundrer. Kulturen i Iberia ble sterkt latinisert under romersk styre. Deler av befolkningen ble assimilert inn i den latinske delen av befolkningen, hvor de også etter hvert fikk fulle romerske rettigheter.
OPPRØRET i
Jerusalem
Neste «invasjon» av den Iberiske Halvøya skjedde som et resultat av en begivenhet på den andre siden av Middelhavet, i Jerusalem. I år 60 e.Kr. organiserte religiøse jødiske fanatikere et opprør og bega seg ut på en hellig krig mot Roma. Jødenes religiøse fanatisme ga opprørshæren nesten overjordisk styrke i kampen mot de ellers så uovervinnelige romerske styrker. Tusenvis av nye jødiske rekrutter strømmet til hæren, som til slutt talte flere hundre tusen. Etter 10 års med nådeløse kamper, ble opprøret nedkjempet og Jerusalem falt i romernes hender i år 60 e.Kr. I følge romerske historikere skal 50 festninger og 985 byer være jevnet med jorden. 580 000 mennesker drept i trefninger og slag. Judea eksisterte ikke lenger og landet var nærmest renset for jøder. (Bilde 12) De som overlevde flyktet, mange reiste til jødiske kolonier i Egypt og dagens Irak, mens mange måtte reise vestover mot en usikker skjebne i Europa og Nord-Afrika. Kristendommen (Bilde 13) kom til Hispano/Hispania, som romerne kalte sine besittelser i Iberia relativt tidlig og i løpet av det 2dre. århundre ble den utbredt i byene. I forbindelse med at kristendommen ble statsreligion i Romerriket i slutten av det 4de. århundre, ble den utbredt i hele Iberia og utkonkurrerte de lokale gudene.
Folke-vandringene
Neste store begivenhet skjedde i folkevandringstiden og skapte store endringer i de Iberiske samfunnene. De romerske grensene ble hardt presset og på starten av 400-tallet kom vandalene og flere andre germanske stammer til Iberia. Den romerske keiseren Honorius måtte bruke Vestgotisk hjelp for å gjenvinne kontroll over Hispania og som takk for hjelpen fikk Vestgoterne et område i Aquitaine i Gallia / Frankrike. (Bilde 14) Men Vestgoterne krysset snart Pyrneene og ekspanderte inn i Iberia. Det tok ikke lang tid før Vestgoterne ble den dominerende gruppen og presset de andre folkegruppene ut av halvøya. De forskjellige Vestgotiske fraksjonene ble samlet til et sterkt rike i 475 og romerne måtte godta full uavhengighet for det nye Vestgotiske rike. Det Vestgotiske inntoget i Iberia førte til et tilbakeslag for kristendommen, men da kong Reccard I lot seg døpe i 587, snudde denne trenden. De katolske kirke fikk etter hvert mer makt i Iberia, som kulminerte i synoden i Toledo i 633, der de katolske biskopene sørget for å overta retten til å velge ny konge etter den gamle kongens død, fra de vestgotiske adelsmennene. En av de mest kjente kristne stedene på den Iberiske halvøy er nok Santiago de Compostela, en by i den autonome regionen Galicia nordvest i Spania. (Bilde 15) Byen er et kjent pilgrimsted for europeiske katolikker, fordi man i år 813 oppdaget en grav man antok tilhørte apostelen Jakob. Han ble henrettet i Jerusalem i år 44, men levningene skal ha blitt ført til Compostela, der han skal ha vært tidligere i sitt liv. Apostelen levninger ble etter folketroen begravet der en gjeter hadde sett en stjerne og en kirke ble etter hvert bygget over graven.
DET ISLAMSKE KALIFATET
Etter Muhammeds fødsel i Mekka i 570, utviklet muhammedanismen/Islam seg med rekordfart. Under Umajjade-Kalifatet (661-750) utbredte Islam seg raskt i Midtøsten, over Nord-Afrika og vestover til dagens Frankrike. (Bilde 16)
Maurerne som kom til den Iberiske Halvøya i år 711 erobret raskt den sørlige delen av halvøya, inkludert store deler av det senere Portugal i 714. Algarve er et muslimsk ord som betyr «vesten». Algarve ble et maurisk kongedømme og den arabiske innflytelsen spores fortsatt i mat, byggestil og folkeliv.
Etter den mauriske erobringen pågikk det flere hundre kamper med kristne riker i nord om kontrollen over den Iberiske Halvøya.
På 900-tallet etablerte maurerne sitt eget kalifat på halvøya, uavhengig av det øvrige Islamske rike. På 1000- og 1100-tallet besto det mauriske Iberia av mange små og dels rivaliserende «kongedømmer».
Før år 1000 hadde kristne riker kontroll sør til elven Douro, som ligger nord i Portugal.
(Bilde 17) Område mellom Miño helt nord i Portugal og Douro ble kalt Portucalense.
På 1000-tallet ble lokale kristne styrker forsterket med franske og angelsaksiske korsfarere og nye områder ble erobret. Kongen av Castilla og Léon ga det erobrede området, kalt «Portucale», i len til den burgundiske fyrst Henrik og skilt ut som Grevskapet Portugal.
Som et resultat av dette, regjerte maurerne fra 1250 bare Granada med omland og det var ingen mauriske herskere igjen i det området som ble Portugal.
Norske fotavtrykk: Som nevnt tidligere er Portugals plassering vest på den Iberiske Halvøya en medvirkende årsak til at befolkningens daglige fokus ikke er østover, men sør og nordover. Som et kystlandskap er havet en kilde til både mattilgang og rask transport. Det er ikke unaturlig å se de samme rammebetingelsene som vi har i Norge mellom øst- og vest-land.
Handelsforbindelser nordover til «Franske» og «Engelske» områder var rimelig godt utviklet.
Da vikingene etter hvert utvidet sine egne «handelsveier», gikk turen også sydover allerede på 700-tallet. (Bilde) Som eksempel har arkeologer undersøkt organiske sedimenter fra innsjøer på Azorene som tyder på menneskelig bosetting på 700-tallet. Studier av musearter og øyas befolkning tyder på at de er nær beslektet med nordlige Europa og at vikingene antagelig var de første som bosatte seg på Azorene.
(Bilde) På 800-tallet hadde vikingene velkjente og godt etablerte handelsruter over det meste av Europa, inkludert langs vestkysten av Europa og helt ned til Nord-Afrika.
(Bilde) Som dette kartet indikerer foregikk det vikingtokter på den Iberiske Halvøy i over 150 år før mer «velkjente» og navngitte vikinger gjorde sitt inntog.
(Bilde) Allerede i 844 hadde hovedsakelig danske vikinger angrepet både Lisboa, Sevilla og Cádiz. I 659 og 968 var Santiago utsatt for angrep og Algarve ble herjet i 971. Angrepet i 968 ble ledet av en høvding som het Gundred og han hadde en flåte på 100 skip med 8000 mann, ifølge kildene. Dette tallet skal vel kanskje tas med en viss skepsis.
Vikingene ble møtt med hard motstand på disse raidene. Under ett angrepet i 966 slo maurerne hardt tilbake. I motsetning til andre områder vikingene hadde herjet i, var Spania og Portugal godt organisert under maurernes styre. De hadde et særdeles godt forsvar både defensivt gjennom borger, men også offensivt ved hjelp av avanserte stridsmidler som «gresk ild». Vikingenes tjærebredde treskip fryktet nok dette ganske sterkt.
Omkring år 1000 ser det ut til at angrepene av vikinger hadde dabbet noe av, da de ikke hadde lyktes i særlig grad med sine forsøk på erobring.
