torsdag, oktober 6, 2022
Freelanceren

Arnt Jensvoll

er freelance-journalist, fotograf og grafisk designer og historieforteller. Han er administrator for dnkp-fb-side og web-side, samt styremedlem i dnkp. - Arnt har levd snart to ti-år i Portugal og kjenner historien i historiene bedre enn de fleste. Mye av sin kunnskap deler han med dnkp med faste og uregelmessige mellomrom under emneknaggen: «Historien i HISTORIENE»

Les om:

1908
og kuppforsøket
8.februar

1575
og klimakampen
om Aveiro

1128
og slaget om
Portugal 24.juni

 

Det finnes et liv etter døden, i alle fall for kongelige. De får sin statue hvor de med en måke på hodet i all fremtid skal skue utover byen. Iblant kommer noen og gnikker av dem den verste måkeskiten. På 100-årsdagen for drapet på Carlos I ble det avduket en statue av den gamle kongen i Cascais.

1. februar 1908
ble kong Carlos I og tronfølgeren Luís Filipe skutt og drept. Det skjedde ved Praça do Comércio i Lisboa.

På 100-årsdagen for drapet ble det reist en statue av den gamle kongen og holdt minnehøytidelighet i Cascais.
Bak mordene sto en sammenrasket gruppe studenter, politikere og dissidenter som var inspirert av den tredje franske republikk. Ideologien deres var vag, men inkluderende og appellerte til ulike lag av folket.
Portugal var blitt ydmyket av britene i det som er kjent som Det britiske ultimatum av 1890: De avviste et portugisisk krav på et stort område mellom Angola og Mosambik (dagens Zambia, Zimbabwe og Malawi). Denne ydmykelsen opprørte portugiserne og pustet liv i republikanske strømninger. I tillegg var rettsvesenet korrupt, analfabetismen var 70-80 prosent og nasjonens økonomi led under høye skatter, monopoler og urimelige tollsatser.
 
Republikanerne holdt kongen ansvarlig for problemene og stemplet ham og hele dynastiet som feigt og korrupt. De ønsket regimeskifte og tilslutningen fra borgerskapet vokste. Kong Carlos hadde til hensikt å reformere systemet, men ble undergravet av ineffektivitet, inkompetanse og republikanske kjepper i hjulene.
Situasjonen var ustabil. Regjeringen forbød offentlige møter, pressefriheten ble innskrenket og det ble tatt rettslige skritt mot «alle tilfeller av lovbrudd mot staten». 28. januar 1908 ble bevæpnede ledere i Grupo dos Dezoite arrestert etter at de hadde samlet seg for å gjøre statskupp. Mange ble arrestert og lager av våpen og ammunisjon ble funnet.
 
Regjeringen vedtok en lov som ga myndighetene fullmakt til uten dom å deportere personer som undergravde offentlig ro og orden, til koloniene. Da kongen signerte loven sa han: «Jeg signerer min dødsdom, men dere herrer vil ha det sånn.» Loven ble undertegnet 30. januar, men ironisk nok ikke gjort offentlig før etter attentatet.

Kongen, dronningen og kronprinsen var på vei hjem etter en måneds rekreasjon i Alentejo. De ble forsinket en time da toget sporet av.

De ble forsinket en time da toget sporet av. Den yngste sønnen, Infante Dom Manuel, hadde returnert til Lisboa noen dager tidligere, men møtte opp for å ta imot familien. For å signalisere normalitet i den spente situasjonen, valgte monarken som sedvanlig å reise i åpen vogn. I henhold til praksis ble vognen ledsaget av politi.
Det var en kald dag i Lisboa og en skjeggete mann hadde gjemt en Winchester-rifle under frakken (Manuel Buíça lærer og tidligere sersjant). Det var få mennesker tilstede da kongens vogn rundet den østlige delen av Praça do Comércio og det første skuddet smalt.
Manuel Buíça knelte, siktet og skjøt kongen på åtte meters avstand.
 
Skuddet traff nakken og drepte momentant. En annen skytter (Alfredo Luís da Costa, kontorist og redaktør) åpnet ild mot vognen mens tilskuerne løp i panikk. Han hoppet opp på vogntrinnet. Dronning Amélie av Bourbon-Orléans brukte sin egen kropp i for å beskytte sønnene. Hun ropte «Infames! Infames!» og forsøkte å slå attentatmannen med det hun hadde for hånden: En blomsterbukett.
 
Da kongen var skutt vendte attentatmennene seg mot kronprins Luís Filipe og skjøt ham i brystet. Skuddet var ikke dødelig. Prinsen var bevæpnet med en liten pistol og skjøt fire raske skudd mot angriperen, som falt fra vogntrinnet. Da Luís Filipe uvørent reiste seg ble han truffet i hodet. To kuler traff den unge Infante Manuel, men sårene var ikke dødelige. Manuel prøvde forgjeves å stoppe brorens blødning med et lommetørkle.
Morderne ble skutt av politiet. En uskyldig monarkist ble i forvirringen tatt for å være en tredje attentatmann og skutt to ganger i hodet.
Kongens vogn ble kjørt til sykehuset der kongen og tronarvingen ble erklært død. Kongens mor Maria Pia av Savoy møtte dronning Amélia og gråt «De har drept min sønn». Dronning Amélia gråt tilbake «Min også».
Da likene ble fraktet til palasset ble makabert nok kong Carlos’ sønderskutte hode liggende på skulderen til prinsen. Noen dager senere ble den yngre sønnen Manuel utropt til det som skulle bli den siste konge av Portugal.
Attentatene endret ikke systemet, men ble begynnelsen på slutten for konstitusjonelt monarki. Regimet fungerte i ytterligere 33 måneder. Revolusjonen kom 5. oktober 1910 og Manuel måtte flykte fra landet.

Attentatene er fremdeles kontroversielt stoff. I 2008 nektet den sosialistiske regjeringen å delta i seremonier til minne om ofrene. Hertugen av Bragança, Duarte Pio, ledet seremoniene i Cascais og Lisboa. Det ble holdt messe i Igreja São Vicente de Fora hvor de ligger begravet.

“Hvorfor Aveiro? Byen som ofret vernet mot inntrengere for å få adgang til havet .."

Arnt Jensvoll

Aveiro er fortellingen om en "klima-kamp" ..

Aveiro har et kompakt senter med pene bygninger og åpne plasser. Byen er gjennomskåret av kanaler som er trafikkert av «moliceiros», farverike lokale båter. Disse båtene ble opprinnelig brukt til å samle alger og tang, men i dag frakter de turister og sammenlignes med Venezias gondoler.

Formen på båtene sies å være hentet fra skipene vikingene kom seilende med på 800-tallet. Men det bodde folk i Aveiro lenge før vikingene stakk innom. – Byen ble grunnlagt av romerne på keiser Marcus Aurelius’ tid, og de gikk i gang med utvinning og handel med salt. Stedet kalte de Alavario et Salinas, saltets og fuglenes land.På begynnelsen av det 15. århundre var det kommet en mur rundt Aveiro. Saltproduksjon, jordbruk og fiske, samt torskefiske utenfor Newfoundland fra 1501, gjorde byen velstående, men elven som forbinder den med Atlanterhavet, mudret til og gjorde adgangen til havet vanskelig.

DEN FRYKTELIGE STORMEN i 1575

Under en fryktelig storm vinteren 1575, en storm som idag ville gitt bevis for at klimaet endrer seg, ble elvemunningen blokkert av en sandbanke så stor at den ikke bare stengte adgangen til havet, men også avskar lagunen fra tidevannet og forvandlet den til en enorm myr. Dette var et voldsomt slag mot økonomien i området. Resultatet ble sosial og økonomisk krise. Helsemessige problemer grunnet myrdannelsen og omfattende fraflytting sendte folketallet ned. I 1570 var det 14.000, i 1759 – det året kongen skjenket Aveiro bystatus – var det 3500. Eventyreren H.C. Andersen besøkte Aveiro i 1866. Byen imponerte ham ikke, «intet her, uten de gondolformede robåter, minner om Adriaterhavets stad», skrev han. – H.C. Andersen var heller ikke imponert over portugisiske kvinner: «Jeg må innrømme at her så jeg de første smukke ansikter, jeg hadde sett i Portugal, men kvinneskjønnheten ble aldeles ikke understøttet eller fremhevet av påkledningen. Selv unge piker bar samme tunge jakke som de gamle konene; den hang nedover nakne, skitne føtter.»

Først i 1808, 233 år etter stormen, var arbeidet med å skjære en kanal gjennom landskapet fullført, slik at Aveiro fikk gjenåpnet adgangen til havet. Bymuren ble revet og brukt til å mure opp kanalen. Byen ofret vernet mot inntrengere for å få adgang til havet, og det innledet nye tider.

LES våre fortellinger om hvor Nordmenn bor

KLIKK & LES også om ....

%d bloggere liker dette: